Min reise på vei mot en regenerativ livsstil

De destruktive ungdomsårene

Oppveksten min var prega av at foreldrene mine skilte lag tidlig, og at de på hver sin kant flytta mye rundt. Innen jeg var 18 år hadde jeg også bodd på 18 ulike adresser. Det var mye uforutsigbarhet og utrygghet. Jeg har lite minner fra tidlig barndom, men husker spesielt ungdomsskolen som en tøff tid. 

Selv om mye var mørkt, husker jeg også lyspunkter på veien. På ungdomsskolen traff jeg et av menneskene som skulle bety mest for meg i livet. Jeg fant bestevenninna mi. Vi var begge veldig følsomme, og glade i å prate og fant mye trygghet i hverandre. Vi kunne tilbringe timesvis på svaberget der vi bodde, og snakke, reflektere, gråte og le. Sammen forløste vi mye smerte, og la et grunnlag for ikke bare et solid vennskap, men også et sunt forhold til følelsene våre. 

Til tross for gode samtaler, var det mange skjær i sjøen denne tiden. De siste årene av ungdomsskolen og de første av vgs var mørke og tunge år. Det var mye alkohol, sigaretter, hasjrøyking, destruktive tanker og forhold. Jeg slet med å sove, begynte med selvskading og stjal fra butikker. Jeg ble næra (eller rettere sagt fortært) av min egen destruktivitet. 

Men sakte, sakte utover videregående var det som jeg fikk kontakt med at jeg hadde et frø inni meg. Et frø av ubrukt potensiale, som bare venta på at jeg skulle nære det på riktig måte. 2. klasse på videregående ble et vendepunkt i livet mitt. Og jeg valgte å omfavne en ny retning. Jeg begynte å ta ørsmå skritt fra mørkt og destruktivt til å jobbe mot det som lyste meg opp. Det ble begynnelsen på en 15 år lang reise i dypet av meg selv. 

Det store skiftet

Jeg føler på mange måter at livet mitt begynte på videregående. Det er selvfølgelig ikke helt sant, men det går et stort skille mellom livet mitt før og etter 3. klasse på vgs.

Det var på vgs jeg begynte å ta ansvar for meg selv. Jeg ble opptatt av spiritualitet og selvutvikling, og jeg tok mitt første reikikurs som snudde opp ned på livet mitt. Jeg fortalte universet at jeg ville ta radikalt ansvar for meg selv, og leve et godt liv i tråd med mine verdier. Fra den dagen var det ingen vei tilbake, og det tok meg ut på en 15 år lang reise innover, gjennom timevis med terapi, masse smerte og mange, mange harde erfaringer for å lære og bli glad i meg selv igjen. Jeg skrelte bort lag på lag med forsvar, etter hvert som jeg jobba meg innover. 

Jeg måtte lære å akseptere hvem jeg var og tørre å stå i min sannhet. Helt fra bunnen av. 

Tilbake mellom 2. og 3. på vgs møtte jeg også mannen i min mitt liv. Morten var min rake motsetning og en fjellstø ung mann, lys som dagen, og så lett til sinns at han tålte at jeg hadde det mer vondt enn godt. Jeg var ekstremt krevende å være sammen med til tider, men han tålte at jeg gråt mye, gjorde rare ting og forandra meg fra uke til uka. At han aldri visste hva jeg kom til å finne på og at jeg kunne finne på å reise bort i ukesvis av gangen, noen ganger måneder. Jeg var knallhard: det viktigste var å finne meg selv.

Men han var alltid der da jeg kom tilbake. Han ble ankeret mitt, og bare ved at han var der bidro han til at jeg kunne vokse på en måte jeg aldri hadde klart alene. Jeg hadde for første gang et sted å vende hjem. 

Mitt første møte med landbruket og «ekte kjøtt»

Etter videregående flytta jeg til England for å bo og jobbe på en biodynamisk Camp Hill gård. Vekk fra alt kjent og vekk fra Morten. Jeg husker det som et tøft valg, men samtidig var jeg helt sikker på at det var det riktige. Jeg trengte space for å «finne meg selv». 

Jeg kom til England i januar, og for en som spiste i tråd med matbutikken og ikke årstidene, ble overgangen spesielt stor på matfronten. Det var naturligvis lite ferske grønnsaker, og mye kjøtt.

Jeg hadde aldri vært noe glad i kjøtt, men hadde etter årevis med lett tvang hjemmefra klarte jeg å like “taco-kjøttdeig” og kyllingfilet. 

Plutselig måtte jeg spise HELE dyret, og det var lang-levd, seigt og utilslørt kjøtt. En av de første ukene spurte jeg nesten litt unnskyldende om jeg kunne bli vegetarianer. De jeg bodde hos så litt rart på meg. Selvfølgelig, det var jo mitt valg. 

Ja, det var kanskje det. Jeg hadde alltid trodd man måtte spise kjøtt.

Men dypt inni meg handla det om mer enn konsistens. Der kjente jeg at kjøtt ikke var for meg. Jeg hadde for stor medfølelse og respekt for dyra.

Men nå så jeg også hvor godt dyr kunne ha det sammen med oss, og samtidig gi mat. I stedet for å bli «sint veganer» valgte jeg tidlig å løfte frem alternativer til industrilandbruket. Selv om det involverer at dyrene blir drept og spist til slutt. 

Et landbruk der dyra ville takka bonden for et godt liv, før det ble avliva uten frykt og smerte.

Det jeg opplevde på gården i England ble på mange måter standarden min. Jeg tok med meg denne radikale måten å tenke matproduksjon på videre inn i alt jeg lærte. 

Etter England, dro jeg og Morten til Bali en halvår. Jeg studerte kulturpsykologi og flerkulturell forståelse, og skjønte for første gang at Norge og norsk kultur overhodet ikke var noe fasit. Men vår måte å gjøre ting på.

Det neste halvåret reiste vi verden rundt sammen, hånd i hånd, med hver vår sekk. Jeg utvida komfortsonen min hver eneste dag, og ble utallige opplevelser rikere. 

Da jeg kom hjem igjen til Norge, etter 3 år med deltidsjobber, gårdopphold og reiser var jeg endelig klar for å studere. 

Tiden med studier, vitenskap og angst

I 2011 hadde jeg blitt vegetarianer, og det var ingenting jeg heller ville enn å studere matplanter. Jeg elska plantevitenskap, men visste også at det ikke var der jeg skulle lande. 

Tre år med naturvitenskap var nok, og jeg var overmoden for å lære om helheten da bacheloren nærma seg slutten. Agroøkologi var den eneste masteren jeg søkte på, og jeg gråt av glede da jeg kom inn.

På masteren ble elevene satt i sentrum. Det handla om å “bli en agroøkolog”, ikke bare å lære agroøkologi. Vi lærte verdien av kunnskapen som allerede var i rommet, sammensatte grupper (vi kom fra hele verden og med ulike bakgrunner), og det å bruke dialog, fremfor debatt. Det la mye av grunnlaget for hvordan jeg tenker og jobber i dag.

Agroøkologistudiet innebar også mye frihet, og jeg valgte kun emner i krysningspunktet mellom mat, landbruk og utviklingsstudier.  

Mens jeg studerte var jeg også koordinator for matutvalget i Spire, og det var en fin tid hvor jeg lærte om politikk, organisasjon og internasjonalt arbeid.

Men i denne perioden var det kun vitenskap som gjaldt, og jeg la lokk på den spirituelle delen av meg. Jeg ville passe inn, og det gjorde ikke intuisjon og følelser. Jeg turte heller ikke la det ta plass. 

Dypt inni meg lengta jeg etter noe mer, men det kom til uttrykk som latterliggjøring av det alternative og vitenskapelig arroganse. NÅ hadde jeg jo funnet sannheten. 

Men dette var var også en tid hvor noe begynte å skurre inni meg for alvor. Jeg slet med mine nærmeste relasjoner, og med angst og angstanfall. I lange perioder var jeg så mye kvalm og urolig at jeg alltid sov med bøtte ved siden av senga. 

Jeg begynte også å gå til min første psykolog, og ofte var det å bruke 50 minutter hos henne alt jeg orka å gjøre den dagen. 

Jeg var sjeleglad for fleksibiliteten jeg hadde i studiene, og var sjelden i Ås mer enn en til to ganger i uka. Spesielt de første årene på universitetet var vanskelig, og er mer stolt av alle C’ene jeg fikk på bacheloren min enn noe annet. 

Etter fem år i Ås var tiden kommet for å gå videre, og samme uka jeg leverte masteren fikk jeg min første fulltidsjobb. Mer om det neste søndag.

Trainee i Norges største landbruksorganisasjoner

Samme uka jeg leverte masteroppgaven i agroøkologi fikk jeg jobb. En toårig trainee-stilling i fire av Norges største landbruksorganisasjoner.

Jeg var overlykkelig og livredd samtidig.

Det hadde vært mange søkere på jobben, jeg hadde ikke noe tro på meg selv, og heller ikke noe erfaring med norsk landbruk. Jeg var derimot vegetarianer, spirituell ung jente, opptatt av miljø og økologi, og ville valgt et hvert annet samtaletema enn korn og traktor.

I de to årene som trainee ble jeg tatt imot med åpne armer, og jeg fikk oppleve og være med på alt jeg ville. Jeg var på konferanser, interne møter, landbruksforhandlinger, skrev rapporter, møtte politikere, reiste innenlands og utenlands. Det var drømmejobben.

Men ingenting kjentes riktig for meg.

Det var politikk og skuespill, angrep og forsvar, konfliktlinjer og jag etter profitt på bekostning av dyrevelferd, mennesker og miljø. Hadde vi glemt hvorfor vi produserer mat?

Sannheten var at jeg følte meg som en ulv i fåreklær, og var livredd for å uttrykke meg, Jeg spente kroppen, jobba for mye og etter et år satt kroppen min en stopper for meg. Jeg fikk betennelser i begge armene og var ute av stand til å bruke pc i mer enn noen minutter av gangen i over et år.

Men når en dør lukker seg, åpnes en annen.

Jeg nekta å gi opp og fulltidssykemelde meg, og spurte rundt etter nye arbeidsoppgaver. Jeg var kjempeheldig og fikk bytta pc med til et halvt hos Bondens marked.

Det neste halvåret, fikk jeg full frihet, og en ide som skulle forandre alt. Kanskje jeg skulle lage en podcast?

Jeg ville samle stemmene til de mest spennende menneskene jeg visste om. De som stod litt utenfor det etablerte landbruket, men som visste vi måtte endre kurs. Og som hadde tanker om hvordan.

Jeg var livredd da jeg stod i kantina på landbrukets hus og lanserte podcasten min. For å bli dømt, brent, hetsa, fryst ut, avslørt for å være en ulv. Gud vet hva jeg ikke hva redd for.

Men ikke noe annet skjedde, enn at den jeg egentlig var begynte å titte frem. Og selv om det tok lang tid før jeg turte å innrømme det for meg selv, så visste jeg at jeg var på rett vei.

Jeg skulle være med å snu kursen.

Å bygge ned for å bygge opp

Man kan ikke bare legge til og legge til, uten å gi slipp på det gamle.

Hvis man vil leve et liv i frihet og i tråd med hjertet, så er det mye som må ryddes unna. Ting, relasjoner, og mønstre som hindrer oss i å leve det livet vi ønsker. Som en gang hadde en funksjon, men som i dag kun holder oss tilbake.

Dette har jeg fått erfare med voldsom kraft de siste to årene.

Rett etter at jeg var ferdig som trainee, fødte jeg Ada. Det å bli mamma vekka til live i meg mye kjærlighet, men også ekstremt mye frykt. Frykt for ikke å ha kontroll og ikke være god nok.

Kombinert med lite søvn, og problemer som hadde hopa seg opp gjennom mange år tok det ikke lang tid før ekteskapet mitt begynte å slå alvorlige sprekker. Og jeg og Morten valgte å flytte fra hverandre etter 12 år, og et halvt liv sammen.

For er ikke grunnmuren stødig, må hele huset rives før det kan bygges opp igjen. Og sånn har det siste året vært for meg. Jeg har revet og bygd ned, for å gjøre plass til å bygge opp noe nytt. Noe ekte, og i tråd med hjertet mitt.

I løpet det siste året har jeg flytta fra mannen min, og bodd for meg selv for første gang. Jeg har funnet ut hvem jeg er uten han. Etter et halvt år fant vi ut av at vi ikke ville leve uten hverandre, og jeg flytta jeg hjem igjen.

Samtidig starta jeg som selvstendig næringsdrivende, og bygget opp min egen arbeidsplass. Laget podcast og et omfattende 9-ukers nettkurs som jeg har lagt hele livet mitt i. Jeg har vært mamma for en liten en. I tillegg bestemte vi oss for å flytte ut av Oslo, og har kjøpt oss hus.

Det siste året har vært mer omveltende og transformerende enn noen gang. Det har vært året for å rydde vekk alt gammelt for å få plass til noe nytt. Det har vært intenst og ufattelig vondt, men helt nødvendig for å legge grunnlaget for å skape det livet jeg egentlig ønsker å leve.

En liv hvor jeg skaper ut i fra kjærlighet, og ikke frykt. Et liv hvor hjertet leder vei, 100%. Og for meg har det vært helt nødvendig å miste min plass helt, for å faktisk finne den.

Veien videre

Jeg har siden vgs hatt et enormt driv for å komme meg videre.  Som jeg skulle rekke noe. 

Jeg skjønner nå at jeg er her for å gjøre en jobb som haster. Å ta meg selv hjem, og hjelpe andre å gjøre det samme. Så vi sammen kan redde jordkloden vår gjennom matsystemet vårt.

Jeg skulle aldri passe inn i noens boks. Jeg skulle oppleve landbruksorganisasjonene fra innsiden for å kjenne på kreftene som driver landbruket vårt. 

Så jeg vet hva som ikke kan styre valgene våre i fremtiden. 

Vi må la hjertene våre lede vei, og bruke sinnene våre for et middel for å nå målet. Ikke omvendt. 

For et års tid siden hadde jeg en vill drøm at jeg kunne jobbe med hele meg meg. Kombinere kunnskapen min om mat, planter og landbruk med den enorme innsatsen jeg har gjort for å dykke innover i meg selv. Gjennom terapi, reiki, yoga, utallige bøker, eteriske oljer, tarotkort, selvgransking og krystaller. 

Jeg skriver en vill drøm, fordi jeg aldri hadde trodd jeg skulle tørre å vise frem denne delen av meg, og kombinere den med jobb, på en så synlig måte som det jeg gjør i dag. 

Jeg har vært, og er fortsatt redd for hva andre skal mene om retningen jeg har valgt. Gjester jeg har hatt på podcasten, tidligere sjefer, følgere og samarbeidspartnere. Men det er ikke noen unnskyldning for å ikke gjøre det hjertet mitt sier jeg skal. Det er en drivkraft.

For jeg vet at der det er frykt og motstand, er også det største potensialet for å vokse.

Og det samme gleder i matsystemet vårt. Vi må tørre å gå inn i det som gjør vondt.

For når vi mennesker tør å la oss drive av vår egen sannhet, er vi så ufattelig sterke.

Og vi kan endre verden. Et lite steg av gangen. 

Rett før jeg slutta som trainee husker jeg en av lederne mine sa til meg “Du vet Caroline, vi trenger ikke endre hele systemet”

Selv om jeg ikke hadde uttrykt meningene mine så mye, så tror jeg han var redd for hva jeg kunne finne på å bruke alt jeg hadde lært de siste årene til. Jeg hadde vært med på alt, og sett alt fra innsiden.

Og jeg er helt sikker. Vi må endre hele systemet